Gjøvik som nasjonalt kompetansesenter for teknologi og helsefag risikerer å bli satt i spill på grunn av hedmarkingene. Det mener GDs politiske redaktør Hallvard Grotli.
Styreleder Ulf Christensen samler fredag 10. februar toppledelsen ved Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Lillehammer og Høgskolen i Hedmark til et antatt svært avgjørende samrådingsmøte. Han er langt ut på oppløpssiden i arbeidet med å vise at han også i innlandsfylkene skal få til det han lyktes med i Troms for få år siden. Den-gang var han rektor på Høgskolen i Tromsø, som ble fusjonert med Universitetet i Tromsø.
Om det var krevende å få landet prosessen i Troms, har han for lengst fått erfare at det definitivt ikke er mindre krevende med sitt nåværende mandat.
Et universitet skal først og fremst bidra til å styrke innlandets faglige kompetanse. En kompetanse som skal brukes til å utdanne studenter og utvikle faglighet. Til beste for institusjonenes anseelse og konkurransekraft med andre utdanningsarenaer. Og til beste for å understøtte og bidra til videreutvikling av innlandsregionens næringsliv.
I betydelig mindre grad skal et universitet være en knapphullsblomst for ambisiøse politikere på politikernes premisser. Bruk av et universitetskonsept som et regionalt utviklingstiltak kan bringe prosjektets innhold i vanry og virke mot sin hensikt.
Et slikt spill oppleves til fulle når nå Christensen skal samordne faglig styrke og politisk motiverte styringssignaler. I særlig grad blir dette eksponert fra politiske miljøer i Hedmark, som en form for kompensasjonskrav for Opplandshøgskolenes klare faglige dominans.
Det er interessant å registrere hvordan mekanismer fra helseforetakets etablering for ti år siden nå gjentar seg for universitetsdebatten: Ignorering av faglig sterke miljøer skal høvles for å skape en form for «rettferdig» balanse.
Slik gikk det for sykehusenes utvikling. Man bør ha lært såpass mye at man ikke gjentar øvelsen ti år senere.
Christensens store utfordring er det illustrerende eksemplet med etablering av det planlagte helsefakultet. Med iver og støtte fra sentrale Ap-politikere i Hedmark, inkludert politikkforankrede næringslivsledere i fylket og en fylkesmann som mer opptrer som forhenværende statsråd enn som fylkesmann, ivres det for et delt helsefakultet ett i Elverum og ett i Gjøvik.
Måtte faglig klokskap forby en slik kastratløsning.
Dersom hensikten og ambisjonen knyttet til et framtidig universitet virkelig handler om å understøtte faglige spissmiljøer, samt å gjøre hverandre gode, er det Gjøvik alene som er adressen for et helsefakultet. Med etablering av alle de faglige miljøer på Hedmarkssida, særlig i Elverum, som kan samvirke best mulig.
Flere universiteter her i landet har blitt til etter at faglige miljøer har søkt sammen for å styrke den akademiske slagkraften. Så er det også slik at næringslivet mange steder har stilt opp for å bistå med fadderoppgaver. Blant annet fordi næringslivet ser seg tjent med ytterligere faglig spissing.
I Oppland og Hedmark har politiske miljøer satt seg fore å stå faddere. Slikt kan gå bra om forstandighet råder. Men det kan også gå galt.
Et universitetsfond er etablert for å bistå med utviklingsmidler. Det er bra så lenge den faglige integriteten blir ivaretatt. Fondet har i det siste raslet med trusler om å trekke støtte tilbake om ikke høgskolene besinner seg og finner en samlende løsning.
En slik agering er i seg selv et uttrykk for hvordan fondet opptrer som en trussel mot en faglig sett godt forankret plattform for et universitet. Hva vil være den største trusselen over tid: At fondet trekker noen millioner kroner i støtte, eller at fondet presser på for å få en løsning som med en urasjonell universitetsplattform over tid krever store millionbeløp for å tekkes politiske ikke faglige ambisjoner?
Sverre Narvesen er en sentral næringslivsrepresentant i Raufossmiljøet. Det samme er Hans Rindal i Moelven-miljøet. Narvesen sitter i styret for HiG, Rindal i styret for universitetsfondet. Disse, sammen med slike som styreleder og daglig leder i NHO Innlandet, Kai Korsen og Christl Kvam, bør stå fram med stemmer på vegne av hva de forventer av et universitet.
Ikke en eneste bedrift med respekt for seg selv, ville ha våget seg ut på eller ha overlevd en slik type organisasjonsbygging som noen politiske miljøer nå ivrer for.
Terningen Arena på Elverum er et strålende prosjekt etablert med egen risiko. Det kan ikke være en premiss for utforming av et universitet.
Ulf Christensen skal snekre en plattform for enighet. Den må ha gyldighet utover en kortsiktig valgperiode for ambisiøse politikere.
